• Elin Ørjasæter

Rettsmekler ber arbeidsgivere skrive falske attester


Oslo tingrett. Foto: Domstol.no

Det er menneskelig å skrive en god attest for å blidgjøre en oppsagt arbeidstaker. Nå blir praksisen, som aktivt skader nye arbeidsgivere, også oppmuntret av domstolene.


En mann i 30-årene, la oss kalle ham John, fikk jobb på midlertidig kontrakt i et restaurant-konsern i Oslo høsten 2014. Han fikk ikke fornyet kontrakten da den løp ut ett års tid senere.


John hadde kommet i konflikt med andre ansatte ved samtlige av de tre restaurantene han hadde jobbet i for konsernet. Dette var årsaken til at han ble omplassert to ganger og så til slutt måtte slutte fordi kontrakten ikke ble fornyet. Som følge av arbeidskonflikten tok John ut stevning, med påstand om at han var fast ansatt.


Tvisten endte med et rettsforlik, som ble inngått i april 2016. Av rettsforliket fremgår blant annet at arbeidsforholdet mellom partene var opphørt, og at John ble tilkjent oppreisningserstatning på 100 000 kroner. Et avsnitt i rettsforliket lød som følger: Partene er enige om at de ikke skal omtale hverandre i negative ordelag. Ved eventuelle muntlige henvendelser fra nye arbeidsgivere skal "Johns" faglige kvalifikasjoner fremheves. Deretter fulgte en setning om hvilken navngitte sjef som skulle kunne uttale seg om John til andre, altså slik at andre ikke uforvarende skulle buse ut med sannheten dersom de ble bedt om å gi en referanse.


Deretter skrev restaurant-konsernet en strålende attest, som gav mannen jobb først på en av Oslos finere restauranter i 2018. Der fikk han avskjed etter seks uker. Han gikk så til rettssak, og endte med seier og en erstatning på 125 000 for økonomisk tap og 95 000 i oppreisning.


Deretter hadde John noen småjobber på mindre kafeer, før han igjen fikk fast jobb på en av Oslos topp-restauranter. Der ble han ansatt på ett eneste grunnlag: Nemlig den strålende attesten fra det første restaurant-konsernet, ansettelsen i 2014/2015. Mannen nevnte ingenting om restaurant nummer to i 2018, der han hadde fått avskjed. Etter kort tid fikk han også oppsigelse fra sin nye arbeidsgiver, altså restaurant nummer tre. Den saken gikk helt til Høyesterett, på grunn av et annet forhold enn selve attesten (se saken her).


Summa summarum: To arbeidsgivere, det jeg her kaller arbeidsgiver nummer to og nummer tre, ble skadelidende på grunn av en feilaktig utformet attest fra den første arbeidsgiveren, arbeidsgiver nummer en. Og hvem hadde bedt den første arbeidsgiveren smøre så tjukt på med villedende superlativer? Jo, dommeren som var rettsmekler i Oslo Tingrett! Dette strider mot i hvert fall min rettsfølelse. Attesten var en sentral del av forliket, altså kravene John ville ha innfridd for at arbeidsgiver skulle slippe en dyr rettssak (en rettssak John selv ikke ville betale noe for, fordi han fikk fri rettshjelp).


Situasjonen med alt for rosende attester er nokså lik den noen referanse-personer opplever dersom de har lite pent å si, men er redd for konsekvensene av å være ærlig. Men en referanse skal alltid snakke sant, skriver advokat Birgitte Stenberg Kravik i boka "Personalledelse og Arbeidsrett" (3.utg, s 28): Dersom referansen bevisst har tilbakeholdt relevante opplysninger om kandidaten eller snakket usant, kan dette være erstatningsbetingende dersom den nye arbeidsgiveren blir skadelidende pga. en uriktig referanse. Noe å tenke på for rettsmekleren i den aktuelle saken Oslo tingrett?


Jeg fikk vite om denne attesten da jeg var sakkkyndig vitne da siste sak (arbeidsgiver nummer tre) gikk for tingrett og lagmannsrett. Og det jeg lurer på er: Hvor vanlig er denne praksisen attest-praksisen? Mener alle dommere at arbeidsgivere skal kunne kjøpe seg ut med en løgn? En løgn som aktivt skader nye arbeidsgivere som ansetter folk på feil grunnlag?


Teksten er basert på saksøktes (arbeidsgivers) fremlegg for tingretten og lagmannsretten. Et annet moment i samme sak gikk til Høyesterett og er omtalt her.


Få nye saker på mail gjennom nyhetsbrevet. Påmelding her. Sendes ca to ganger i måneden. Enkel avmelding.


Bindinger: Jeg var sakkyndig vitne i tingretten og (ved uttalelse) i lagmannsretten på den siste rettssaken.